Menigheten i møte med konvertitter

Menigheter som tar imot nye troende, bør være bevisst på at man som fellesskap er kalt til å gi opplæring og oppfølging, og at man blir konvertittens nye familie. Særlig i møte med konvertitter, som kanskje i tillegg er i en asylprosess, er dette noe som fordrer en høyere bevissthet om dette ansvaret enn vanlig.

Vi vil trekke frem noen områder hvor menigheter bør ta tydelig ansvar:

• Det er menigheten som fellesskap som kan og bør gi konvertitter oppfølging og opplæring. Ansvaret kan ikke plasseres hos enkeltpersoner, men må bæres av fellesskapet. Det kan være krevende å følge opp konvertitter, og det er svært viktig at man har en tilnærming som sikrer at man kan følge konvertitter over lang tid på en måte som ivaretar både dem og menneskene som skal følge dem opp.
• Inkludere konvertitten i menighetsfellesskapet. Alle mennesker trenger et sosialt felleskap og søker et sted å høre til. Asylsøkere som konverterer fra andre religioner står i fare for å tape deler av eller hele sitt sosiale felleskap som en følge av konvertering, og det er naturlig at menigheten stiller opp som sosial arena. Hjelp gjerne konvertitter med å bli kjent i lokalsamfunnet og inviter inn i sosiale sammenhenger i menighetsfellesskapet.
• Danne seg et utfyllende bilde av og bli kjent med konvertittens historie og situasjon. Dette er viktig både med tanke på relasjonsbygging, å gi tilpasset opplæring i kristen tro, og eventuell bistand i en asylsak.
• Språkferdigheter er viktig med tanke på integrering i menighet og samfunn, og det kan gi asylsøkere en meningsfull ventetid dersom de kan komme i gang med norskopplæring.  Menigheter må gjerne hjelpe konvertitter i gang med norskopplæring, og menighetenes forskjellige aktiviteter kan representere svært nyttige norskspråklige treningsarenaer. Det finnes også mange gode ressurser for menigheter eller andre som ønsker å starte organisert språkopplæring. Se oversikt ressursbank på side 31.
• Ta notater underveis. Skriv ned hvordan den nye troen blir synlig, hvilket inntrykk du sitter med av konvertitten underveis i prosessen, deltakelse i forskjellige aktiviteter, endringer og observasjoner, henvendelser angående dåp eller annet som markerer en overgang i konvertittens liv. Informer konvertitten om hvorfor du tar notater og om at disse må godkjennes av ham/henne dersom de skal brukes i offentlig sammenheng. Hos de fleste ansatte i kirkene er det taushetsplikt om religiøse forhold hos enkeltpersoner og bruk av notater vil kreve samtykke fra konvertitten. Slike notater må oppbevares på en forsvarlig måte. Notater kan være nyttige i en asylsak, og bruk til dette formålet må vurderes av konvertitt og dennes advokat. Notater kan også gjøre det lettere dersom menigheten blir bedt om å skrive en bekreftelse eller attest på konvertittens deltagelse i menighetens liv.
• Det er utfordrende å støtte konvertitter økonomisk. Menigheter, kirkesamfunn og organisasjoner bør ha en gjennomtenkt og grundig praksis som baserer seg på definerte overordnede prinsipper dersom man yter økonomisk støtte til konvertitter, f.eks i forbindelse med rettsprosesser. Økonomisk støtte til enkeltpersoner kan bidra til asymmetriske relasjoner, manglende selvstendighet, utnyttelse av sjenerøsitet og det bør utvises forsiktighet ved denne type støtte. Det finnes imidlertid mange andre måter å støtte konvertitter på, og menigheter oppfordres til å tenke ut alternativer i stedet for økonomisk støtte.

I tilfeller hvor asylsøknad ikke vinner frem, kan det å vende tilbake til hjemlandet være en løsning som bør vurderes. Et nytt liv på flukt i Europa er svært krevende, og en illegal tilværelse i Norge bør ikke oppmuntres dersom det anses trygt å returnere til hjemlandet.

Å vende hjem kan være forbundet med fare og kan for øvrig være en krevende opplevelse av å ikke ha lyktes. Det kan være forskjell mellom mannlige og kvinnelige konvertitter når det gjelder retur til hjemland. Kvinnelige konvertitter med muslimsk bakgrunn står i fare for å bli tvangsgiftet med en muslim hvilket som oftest vil innebære mangel på frihet til et levende trosliv.

I noen tilfeller kan det å returnere til hjemlandet med en utsendelse fra en kirke eller menighet, gjøre det enklere for en konvertitt å vurdere hjemreise som alternativ. Dette innebærer imidlertid i mange tilfeller en stor risiko og det må derfor gjøres nøye avveininger og vurderinger av slike løsninger.  I mer lukkede land hvor forfølgelse er omfattende, finnes det kristne nettverk som opplærte konvertitter kan komme i kontakt med. Dette vil kreve en lengre prosess slik at disse sårbare nettverkene ikke settes i fare. I flere land, som f.eks. Iran, vil det være svært vanskelig å komme inn i undergrunnsmenigheter. Returnerte konvertitter kan over lang tid oppleve å bli møtt med stor skepsis fra eksisterende kristne nettverk. Det er i slike tilfeller viktig å ha en plan for hvem som skal følge opp og støtte konvertitten i denne fasen.

Det er krevende å love pengestøtte til konvertitter etter retur. Vi anbefaler å se etter andre løsninger for støtte som ikke knyttes til økonomiske ytelser.

Ved eventuelt innvilget opphold i Norge, vil en asylsøker få tildelt en bostedskommune. Her bør menigheter være årvåkne og snakke med flyktningkontor og/eller IMDI slik at konvertitt ikke flyttes til en tilfeldig kommune et annet sted i landet, men dersom det er mulig, kan bli værende hvor han/hun har et nettverk, eller selv ønsker å flytte. Menigheten bør ved innvilget oppholdstillatelse sette seg inn i vilkårene i denne, da det finnes flere typer tillatelser med forskjellige begrensinger og grad av midlertidighet, som fordrer videre hjelp og støtte til konvertitten.

Dersom konvertitt flytter til annen del av landet, bør menigheten ta kontakt med KIA, Norges kristne råd eller NORME for å få kontaktinfo til menigheter som er åpne for konvertitter, med tanke på å hjelpe konvertitt til å komme i kontakt med nytt menighetsfelleskap.

Kirkeasylet har som fenomen lange historisk røtter i kirkens historie. I Norge er det særlig siden begynnelsen på 1990-tallet at kirkeasyl ble en praksis knyttet til asylsøkere. Kirkeasyl er imidlertid ikke en institusjon eller ordning kirker kan invitere til, anbefale eller velge som fremgangsmåte i asylsaker.  Kirkeasylet oppstår derimot idet en asylsøker i en nødssituasjon søker tilflukt i en kirke eller bedehus, menigheten ikke ber politiet om å hente ut vedkommende med makt, og myndighetene selv sier de ikke vil gjøre det. (Politiets praksis i slike tilfeller er regulert ut fra instruks gitt av justisdepartementet 05.07.93 og 04.03.99.) Menigheten blir i en slik situasjon ikke prinsipielt en part i saken, men en tredjepart i en konflikt primært mellom asylsøker og myndighetene.  Vi registrerer imidlertid en utvikling hvor kirkeasyl ikke lenger har den samme status som det har hatt og hvor ulike kirkesamfunn tilsynelatende behandles ulikt. Spørsmålet er også om bygningen oppfattes som «kirkebygg» eller «gudshus».

Menigheter i nærheten av asylmottak kan hjelpe til med å gi beboerne gode sosiale og religiøse tilbud. Det skal alltid tydelig fremgå hvilken type aktivitet det er snakk om. Ta kontakt med ledelsen ved mottaket og bli enig om tiltak i fellesskap eller som egne tilbud fra menigheten: Middager, turgrupper, språkcafe, informasjon om det norske samfunnet, osv. Det er også lov å invitere åpent til kristent fellesskap i lokalmiljøet gjennom de ulike menighetene og forsamlingene, for de av beboerne som ønsker det. Alle tilbud til beboerne må gjøres etter avtale med mottaket, og overordnet i tråd med retningslinjene fra Utlendingsdirektoratet (https://www.udi.no/asylmottak/onsker-a-drive-mottak/regelverk-for-drift-av-asylmottak/). Mottaket er også privathjemmet til de som bor der. Det er derfor viktig å ta særlige hensyn og ha godt samarbeid, både med mottak og beboere, om tiltak i og utenfor mottaket.

En idé er å sette opp bil/busstransport til ulike aktiviteter der hvor avstanden er stor og offentlig transport er begrenset. Erfaring viser at det er lurt å samarbeide på tvers av menigheter og organisasjoner (Røde Kors, idrettslag, osv.) slik at tilbudene og aktivitetene utfyller hverandre. Har mottaket eller kommunen frivillighetskoordinator, kan en samtale med vedkommende også være lurt. Frivillighetskoordinator har god oversikt over andre aktører og også over mulige støtteordninger for tiltak og aktiviteter.

Dersom en konvertitt som har vært knyttet til en menighet av ulike årsaker flytter videre, er det viktig at vedkommende blir en del av et menighetsfellesskap på det nye bostedet. Avhengig av hvilket sted konvertitten flytter til er det imidlertid ikke sikkert at konvertitten vil kunne finne en kirke som er lik den som han/hun reiser fra. Det er derfor på sin plass å understreke det økumeniske fellesskapet mellom forskjellige kirker i Norge og i utlandet. Ved å fortelle og forklare konvertitter om hvordan det finnes mange forskjellige kirker som er ulike, men likevel er en del av den samme familien, forberedes han/hun på å bli del av en kirke som i uttrykk er annerledes enn den han/hun kjenner til så langt. Konvertitter som reiser videre må hjelpes til å finne et nytt menighetsfellesskap, uavhengig av konfesjonell tilhørighet.