Hvordan ta imot konvertitter?

Et ressursdokument for kristne menigheter i Norge

Hvordan ta imot konvertitter?

Et ressursdokument for kristne menigheter i Norge
Hvordan ta imot konvertitter?

Et ressursdokument for kristne menigheter i Norge

Del 1

Overordnet om konvertering

Innledning

Konvertering er et dramatisk skifte i menneskers grunnleggende forståelse av livet, av sannheten og av fellesskap med andre mennesker og Gud. De fleste opprettholder forbindelsen til sin egen kultur, bakgrunn, og tros- eller livssynsretning gjennom hele livet. Konvertering innebærer ofte et dramatisk brudd med samfunnet et menneske er født inn i, og får derfor ofte følger for flere enn den personen som skifter trostilhørighet eller mister sin trostilhørighet. Bildet er ikke entydig, og alle troshistorier og konverteringshistorier er unike. Noen har vokst opp med storfamilie og i lokalsamfunn der ulik tro eller livssyn har vært en helt naturlig del av oppveksten. For enkelte har mangfoldet også vært en del av kjernefamilien, der foreldre og søsken har ulike tilhørigheter. Likevel innebærer konvertering et brudd med en etablert balanse i familie, lokalsamfunn og storsamfunn, og kan få negative følger både for konvertitten og for hennes/hans nærmeste.

Konvertering påvirker alle deler av livet, også den «rollen» vi har fått utdelt gjennom vår fødsel inn i en familie, et samfunn og en kultur. Som mennesker er vi relasjonelle. Det vil si at vi er avhengige av gode og kjærlige relasjoner til menneskene som omgir oss. Men vi står i flere relasjoner enn den vi har med våre nærmeste. I den gammeltestamentlige (semittiske) tradisjon sies det at vi som mennesker blir formet i stadig dialog med våre naboer, i dialog med oss selv og med Gud. Tros- eller livssynstilhørighet skapes, påvirkes og endres i dialog og/eller konflikt med våre omgivelser og menneskene rundt oss, men også i våre «samtaler» med oss selv, og i vårt møte og våre samtaler med Gud.

En slik eksistensiell inngang til spørsmålet om konvertering og hvordan vi møter konvertitter, kan være til hjelp når vi skal forholde oss til et så personlig og komplisert landskap.

1.1

Retten til tros- og livssynsfrihet

Retten til selv å velge sin tro eller sitt livssyn er en grunnleggende og ufravikelig menneskerettighet. Denne rettigheten var ingen selvfølge i Norge for bare hundre år siden, og har utviklet seg på en måte vi ikke ville kunne forestille oss for bare femti år siden. Retten til å velge sin egen tro eller overbevisning er heller ingen selvfølge i andre deler av verden. Mange steder motarbeides og undergraves slike rettigheter aktivt på tross av at slike rettigheter er nedfelt i internasjonale avtaler og konvensjoner.

De historiske røttene til slike rettigheter er komplekse og strekker seg over flere hundre år. I kjølvannet av to grusomme verdenskriger på 1900-tallet, hvor det særlig i den vestlige verden ble klart at vi måtte regulere både individuelle og nasjonale forhold på en annen måte enn før, ble menneskerettighetene utformet og retningsgivende.

De viktigste reguleringene av retten til tros- og livssynsfrihet finner vi følgende steder:´

Det er i dag vanlig å skille mellom ulike dimensjoner av tros- og livssynsfrihet:

  • Friheten til å bekjenne seg til, anta, beholde eller skifte religion eller livssyn.
  • Friheten til å praktisere sin tro i fellesskap med andre, med egne interne regler i trossamfunnet.
  • Frihet fra tvang og fra diskriminering.
  • Frihet til å oppdra sine barn i den tradisjon man selv tilhører.

Stater kan ikke fravike disse rettighetene, men de kan regulere hva trossamfunn og individer kan gjøre i samfunnet når dette er lovregulert eller iverksatt for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse, moral, andres rettigheter. Dette har staten bare lov til dersom den opptrer «forholdsmessig».  Myndighetene er også ansvarlig for å opplyse og undervise om disse rettighetene, og om begrensningene som ligger i forholdsmessig regulering.

Her er det viktig å påpeke:

  • Tros- og livssynsfriheten beskytter individers rettigheter, og beskytter ikke religioner som sådan.
  • Mennesker har også rett til å ha tolkninger av egen tradisjon og religion som avviker fra den dominerende tolkningen.
  • Tros- og livssynsfrihet er en integrert del av det internasjonale menneskerettighets-systemet. Menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige av hverandre. Arbeid for å fremme tros- og livssynsfriheten bør derfor også søke å fremme alle menneskerettighetene.

Frihet til å velge er sentralt i vår kristne tro. Som kirker med et oppdrag om å nå ut til nye mennesker med budskapet om Jesus Kristus, er det også vår oppgave å arbeide for tros- og livssynsfrihet for alle. Det er også naturlig at vårt arbeid for å fremme tros- og livssynsfrihet gjøres med en bevissthet om, og et engasjement for alle menneskerettighetene.

1.2

Hvordan tror vi?

Kristen tro praktiseres på mange forskjellige måter. Enkeltpersoner, kirkesamfunn og menigheter vektlegger ulike sider ved troen. Sett fra utsiden er det også tydelige forskjeller mellom f.eks. gudstjenesten i en pinsemenighet, i en gresk-ortodoks menighet og i en metodistmenighet. For noen kristne grupper eller menigheter, er forkynnelse og lovsang det mest sentrale uttrykket for det kristne liv, i andre er det sosialt arbeid (diakoni), og i andre igjen stillhet og bønn. Alt kan være likeverdige uttrykk for kristen tro. Ulik vektlegging av forskjellige sider ved troen kan ikke uten videre måles opp mot hverandre som mer eller mindre viktige, og mange kristne vil være skeptiske til å si at noe er viktigere enn noe annet.

Konvertitter gir uttrykk for sin nye, kristne tro på forskjellig vis. De er preget av sin bakgrunn, sitt språk, sin konverteringshistorie, og de kristne menneskene og fellesskapene de har møtt. Våre troshistorier er sammensatt og i stadig utvikling. Det er også tilfellet for konvertitter.

Det betyr at vi vektlegger ulike uttrykk for tro på forskjellig måte. For å forstå mer om hvordan hver enkelt av oss vektlegger ulike deler av troen, kan det være nyttig å inndele uttrykk for tro i forskjellige dimensjoner. Dette kan også hjelpe konvertitten til å forstå at han eller hun er blitt del av et sammensatt og mangeartet globalt kristent fellesskap. Noen konvertitter har møtt kristen tro gjennom en eller flere av de følgende dimensjonene, noen har blitt omvendt som følge av flere av disse dimensjonene i samspill, og noen vektlegger kanskje dimensjoner som er nye for dem eller gjenkjennelige fra sin tidligere religiøse tilhørighet.

1.2.1

Praksis: Ritualer og tilbedelse

Gudstjenester, møter, tilbedelse og lovsang, meditasjon, pilegrimsvandringer, sakramentale ritualer (dåp, nattverd), osv.

1.2.2

Trosforståelse gjennom f.eks. læresetninger og dogmer

Innhold i troen uttrykt i læresetninger (felles for nesten alle kirkesamfunn er den nikenske trosbekjennelsen), dogmer og teologisk-filosofiske utlegninger. Noen kirkesamfunn har nesten ingen dogmer (f.eks kvekerne), mens hos andre kirkesamfunn har dogmene en mer sentral plass (f.eks den katolske kirke).

1.2.3

Fortellinger og den rollen de spiller i kirkesamfunnet eller menigheten

For kristne gjelder dette alle fortellingene i Bibelen, og særlig fortellingene om Jesus. I for eksempel katolsk og ortodoks tradisjon finnes mange helgenfortellinger som utfyller de bibelske historiene.

1.2.4

Troens konsekvenser for livsførsel, regulert gjennom etikk og moral og gjennom regler og påbud

Fortolkningen av troen som hva man skal og ikke skal gjøre som kristen, er ofte sterkt forbundet med de ti bud og Bergprekenen til Jesus i Matteusevangeliet. Dette har i senere tid også blitt knyttet opp til menneskerettighetene. Vektlegging av etikk og moral betyr ofte grunnlag for engasjement i sosialt arbeid (Se punkt 1.2.6 nedenfor). Dette bidrar også til forståelsen av hvordan vi regulerer familieliv, likestilling, sosiale forhold, sosiale hierarkier, osv. (Se også pkt. 1.2.6 Sosialt fellesskap og religiøse institusjoner).

1.2.5

Personlige opplevelser, erfaringer og følelser som preger den enkeltes tro eller fellesskapets tro

Noen tradisjoner legger stor vekt på følelser, opplevelser, drømmer, trosopplevelser og erfaringer i sin trospraksis.

1.2.6

Sosialt fellesskap og religiøse institusjoner

Kirkesamfunn og menigheter blir ofte egne «enheter» i samfunnet. Det er ofte «spesialistene» (prester og pastorer, diakoner og andre ansatte) som regulerer enheten. Noen ganger er enheten en integrert del av samfunnet. Her finner vi også kirkesamfunnenes diakonale (sosiale) arbeid. I Norge har mange kirkelige enheter eller institusjoner fått en sentral plass i samfunnets sosiale arbeid (Frelsesarmeen, Kirkens Nødhjelp, Bymisjonen, Blåkors, osv.), eller i form av utdanningsinstitusjoner (diakonale utdanningsinstitusjoner, bibelskoler, kristne folkehøyskoler, teologiske læresteder, osv.).

1.2.7

Religiøs kunst og musikk

Forskjellige uttrykk for tro som påvirker oss og bidrar til at vi kan tolke troen vår på andre måter enn bare gjennom ord (malerier, skulpturer, ikoner, kirkebygg og annen arkitektur, musikk, osv.).

1.3

Hvorfor søker mennesker ny tro?

- en kort innføring i å forstå religiøs konvertering

Konvertering betyr «å snu» eller «returnere». Før vi beskriver innholdet i en konvertering, må vi være bevisst på hva vi og andre forstår med konvertering.

Vår forståelse av ordet avhenger av i hvilken sammenheng vi bruker det. Det er for eksempel forskjell på norske myndigheters juridisk-byråkratiske forståelse og vår kirkelig-åndelige forståelse. I norsk tradisjon bruker vi ofte synonymet «omvendelse», som kanskje er mer dekkende for hvordan vi fra kirkenes og menighetenes side vektlegger flere sider av den religiøse, åndelige og følelsesmessige «bagasjen» ved en omvendelse (se de syv kategoriene ovenfor).

Samtidig bør vi være bevisst på at bakgrunnen vår preger forventningene til hvordan en konvertitt skal være, og hvordan konverteringen skal komme til uttrykk.

Det endelige «gjennombruddet», det bevisste tidspunkt for omvendelse, kan være resultat av ett konkret møte med f.eks. Jesus. På tross av det er det aldri én årsak til konvertering. Konvertering er ingen enkeltprosess, og det finnes ingen enkle, lettfattelige konsekvenser av denne prosessen. De ulike «delene» i en konverteringsprosess kan i korthet beskrives i fem punkter:

  1. Overbevisning som fører til avhopp fra gammel tradisjon (apostasi)
  2. Nyorientering og religiøs oppvåkning mot noe helt nytt
  3. Tilknytning til ny religiøs tradisjon
  4. Formell tilknytning til f.eks. en menighet eller et fellesskap (institusjonell endring)
  5. Tradisjonsendring

I korthet kan vi si at konvertering er:

  • En prosess over tid; ikke kun tilknyttet en enkelthendelse, selv om «det endelige gjennombruddet» gjerne knyttes til en slik hendelse
  • Avhengig av den sammenheng personen står i: Relasjoner, forventninger, hendelser, osv. Konverteringen kan beskrives som kontekstuell
  • En konverteringsprosess er sammensatt av mange forhold som gjensidig påvirker hverandre og bygger seg opp mot konvertering. De kan beskrives som kumulative.

Selv om vi møter konvertittene som kristne søstre og brødre, er det viktig å vurdere om konvertitten er oppriktig og troverdig. Det er da viktig at vi er klar over at vi alltid vil måle konvertitten ut fra våre egne idealer om hva en konvertitt «skal være». Som oftest vil en konvertitt aldri helt leve opp til vår bevisste eller ubevisste standard.

En klassisk definisjon på konvertering lyder som følger:

Konvertering innebærer en reorientering av sjelen til en person, hennes/hans valg om å snu seg bort fra likegyldighet eller fra en tidligere form for fromhet, til en annen. En snuoperasjon som fordrer en bevissthet om et stort skifte, der det gamle var galt og det nye er riktig.
Arthur Darby Nock

Definisjonen dekker mange former for konvertering, men ikke alle. Vi kan for eksempel peke på Ruts konvertering i lojalitet til Naomi («Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud», Rut 1,16), og historiene i Apostlenes gjerninger om Kornelius (Apg 10, 1-48) og den etiopiske hoffmannen (Apg 8,26-40). Ingen av disse bibelhistoriene peker på et radikalt oppgjør med egen fortid eller store bevisste, sjelelige valg på veien til konvertering. Likevel er de nevnte historiene sentrale i våre fortellinger om omvendelse i kristen tradisjon.

1.4

Bibelske tekster om konvertering

Det gamle testamentet har i tillegg til fortellingen om Rut også tekster som omtaler «fremmede» som kan ofre til Gud, og til og med delta i påskemåltidet dersom mennene var omskåret. Men hovedfokus for «omvendelse» er Israels troløshet og behov for å komme tilbake til og fornye den rette tro (f.eks. Jer 3,1-4,4 og Jes 55).

I det nye testamentet kan vi lese følgende trekk ved konvertering:

I Det nye testamentet finner vi beskrivelsen «født på ny» i forbindelse med konvertering. Ordene som brukes på gresk (gennethe anothen) betyr også «ovenfra», og viser slik til at det er Guds handlinger overfor oss som er avgjørende. Dette er Guds gave til oss (f. eks. Rom 12,1-2).

I tekstene i de fire evangeliene fremgår det at både Johannes døperen og Jesus forkynner anger over tidligere livsførsel som sentralt i omvendelsen. Johannes døperen er kritisk til de som ikke forstår at omvendelsens anger også medfører handling gjennom gode gjerninger. Jesu lignelser peker mer i retning av at konvertering dreier seg om en endret eller transformert forståelse av Gud, og hvordan Gud virker og arbeider i verden (Den bortkomne sønnen, Luk 15,11-32 og lignelsen om arbeiderne i vingården, Matt 20,1-16).

I Apostlenes gjerninger 2,38 finner vi Peters ord: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave». Samtidig finner vi som nevnt historien om Kornelius (Apg 10, 1-48) og historien om den etiopiske hoffmannen (Apg 8, 26-40) i samme skrift. Der ser det ikke ut til å være anger som kjennetegner konverteringen, men en inderlig søken etter Gud og sannheten.

Paulus snakker om Guds kall til oss (1. Kor 1,2), Guds «kjøp» av oss (1. Kor 6,20), Guds frigjøring av oss (Rom 6,17-18), eller Guds nådegave til oss (Rom 3, 21-26) på en måte som utdyper bruken av ordet «konvertering». I alle tilfeller er det Gud som tar initiativet, og konvertering er dermed en gave fra Gud. Den mest konkrete hendelsen som beskriver Guds inngripen, står i Apostlenes gjerninger, og handler om Saulus/Paulus’ kallsopplevelse på veien til Damaskus. Selv sier Paulus lite om denne hendelsen i sine egne brev.

Hva skal konvertering føre til? Det nye livet er utdypende beskrevet i Det nye testamentet. I Peters første brev fremgår det at den nye fødsel har helt nye etiske, sosiale og teologiske konsekvenser for hvert enkelt mennesker som blir del av et nytt fellesskap og skal leve etter Guds regler. Dette er Guds rike på jorden som virker i verden og mellom mennesker, ut av kjærlighet.

Neste del

Del 2: Kjennetegn ved kristen tro og konvertering til kristen tro