Hvordan ta imot konvertitter?

Et ressursdokument for kristne menigheter i Norge

Hvordan ta imot konvertitter?

Et ressursdokument for kristne menigheter i Norge

Del 2

Kjennetegn ved kristen tro og konvertering til kristen tro

2.1

Sentrale trekk ved kristen tro

2.1.1

En relasjon

Å tro på Bibelens Gud er dypest sett å få en personlig relasjon til den treenige Gud. Bibelen bruker ulike begreper om denne relasjonen, blant annet Gud som Far (1. Joh 3,1), Jesus som brudgom (Ef 5,32), bror (Joh 20,17) og Herre (1. Pet 3,15), og Den Hellige Ånd som tar bolig i oss (Ef 5,4). I dette forholdet oppleves Jesus som levende, ekte og personlig. Joh 17,3 uttrykker det slik: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.»

  • Vektleggingen av den personlige relasjon til Gud kan være forskjellig i de ulike kristne kirker. I kristen, vestlig tradisjon er det et sterkt fokus på det personlige ved troen. For en vestlig kristen kan for eksempel trosuttrykket i de historiske østkirkene se ut til å være preget av en mer kollektiv tenkning om tro. I kulturer hvor felleskapstanken er framtredende, kan det få konsekvenser i mer kollektive konverteringer (se også Apg. 16,30-33).

2.1.2

En kunnskapsside

Denne relasjonelle troen bygger på bestemte trossannheter: En konvertitt tror at Bibelens budskap om veien til frelse er sann, og eneste vei til Gud.

Imidlertid kan kristne vektlegge trosinnholdet ulikt og være uenige om enkelte lærepunkter. I et slikt felleskristent notat vil vi minne om at en konvertitts oppriktighet ikke bør avgjøres på det vi ser ulikt på.

Vi står sammen om de sentrale læresannhetene som kommer til uttrykk i den Nikenske og Apostoliske trosbekjennelse, og som en oppriktig konvertitt vil kunne slutte seg til:

  • Vi tror på én Gud - i tre personer.  
  • Vi tror at Gud Fader er skaper av alt, synlig som usynlig. Han er evig og er allmektig.  
  • Vi tror at Jesus Kristus er vår Herre. Fra evighet av har han vært Guds enbårne Sønn. Han er sann Gud fra evighet, og ikke skapt. På grunn av sin inkarnasjon er han fullt og helt sant menneske: For to tusen år siden kom han til vår jord og ble født som menneske. Jesus er dermed Gud og menneske i ett. For vår frelses skyld tok han alle menneskers synd på seg, og ble gjort til synd for oss. Ved sin korsdød beseiret han synden, døden og det onde. Men idet han selv var uten synd, overvant han døden, sto opp fra de døde, og fòr opp til himmelen. Nå sitter han ved Guds høyre hånd i himmelen, og går i forbønn for sin kirke. En dag vil han komme igjen for å dømme levende og døde og opprette et evig rike.
  • Vi tror på Den Hellige Ånd som er like evig og gudommelig som Faderen og Sønnen. Den Hellige Ånd arbeider i den kristne kirke på jord for å danne et folk for Gud. I kirken gis Jesu frelsesverk til tilgivelse for synd. Ånden tar bolig i de som tror, og gjennom dem virker Han et hellig liv og vitnesbyrd om Gud. En dag vil de døde i troen på Jesus Kristus reises opp igjen, og få del i det evige liv på den nye himmel og den nye jord.  

En konvertitt har ikke nødvendigvis fått full innsikt i hva disse læresetningene innebærer, men trosbekjennelsene oppsummerer vår felleskristne tro som vi ønsker å undervise konvertitter om.

2.1.3

En erfaringsdimensjon

En relasjon er konkret og virkelig. Troen har dermed også en erfaringsdimensjon. Ulike kirkesamfunn vektlegger dette ulikt og kan ha ulikt språk for hva dette handler om:

  • Erfaringen av Guds direkte tiltale gjennom Bibelen og forkynnelse av Guds Ord.
  • Erfaringen av Guds nærvær i hverdagen, i stillhet og bønn, gjennom lovsang, liturgiske elementer og fellesskap.
  • Erfaringen av levende Gudsliv gjennom relasjoner til andre troende, og vitnesbyrd fra disse om Guds gjerning i deres liv.
  • Erfaringen av Den Hellige Ånds forvandlende kraft i eget liv.
  • Erfaringen av konkrete bønnesvar og hjelp.
  • Erfaringen av drømmer, helbredelse, tegn og under.

2.1.4

En trospraksis 

Den personlige relasjon til Gud, tilslutning til bibelske kjernesannheter og erfaringen med Gud, får praktiske konsekvenser i livet. Den som konverterer, lever jo dette nye livet sammen med Ham. Selv om forståelsen og vektleggingen av kristen trospraksis kan være ulik, vil likevel noen sentrale element være bærende:

  • En troende blir en del av den kristne kirke. Det innebærer å jevnlig søke fellesskap med andre troende til bønn, lovprisning og deling av Guds Ord.
  • For en konvertitt vil det være avgjørende å forstå og bli kjent med Bibelens innhold. Gud har åpenbart seg i historien, og denne frelseshistorien finner vi i Skriften. Det er framfor alt gjennom Bibelens budskap vi kan lære Gud å kjenne.
  • Å be til Gud, alene og i fellesskap, blir naturlig del av en ny trospraksis. I bønnen «Vår Far»/«Fader Vår» lærer Kristus den troende å henvende seg til Gud, og hva som er hovedsaken og formålet i all kristen bønn.
  • Den som blir kristen, vil la seg døpe.
  • De fleste kirkesamfunn vektlegger viktigheten av å gå jevnlig til nattverd. Som disippel vil en kristen leve i etterfølgelse av Jesus Kristus som Herre i sitt liv. En kristen ønsker derfor å virkeliggjøre Guds vilje med livet, til et forandret liv i lydighet mot Bibelens Gud. Dette kommer ikke minst til uttrykk i de ti bud, det doble kjærlighetsbudet og Bergprekenens undervisning.
  • Kristendom er i sin natur oppsøkende og inviterende. Misjonsbefalingen (Matt 28,18-20) gir troende et klart oppdrag om å dele budskapet om Jesu død og oppstandelse til alle. Sammen med fellesskapet vil en derfor vitne om det kjennskap en selv har fått med Gud. Og man vil gjøre det gode overfor andre, særlig i møte med de mest trengende. Gjennom ord, gjerning og forbønn formidles at «Guds rike» er kommet nær, og hva dette riket innebærer. For konvertitter med muslimsk bakgrunn kan dette være ekstra krevende fordi de risikerer sterke sanksjoner fra sine tidligere medtroende. Å være stille med troen vil likevel være vanskelig. De gode nyhetene må deles med andre.

2.2

Dåpsforståelse og dåpspraksis

Forskjellige trossamfunn har ulike syn på hva dåpen er og begrunnelsen for å døpe. Men tross forskjeller i dåpssyn enes vi i forståelsen av at dåp og tro henger uløselig sammen. Vi enes også i behovet for god trosopplæring, både før og etter dåpen.

2.2.1

Tidspunkt for dåp

Kristne kirkesamfunn praktiserer ulike tidspunkt for dåp av konvertitter. Der noen døper raskt etter en omvendelse, og gir opplæring i etterkant, vil andre gi opplæring først, for senere å døpe. Dermed vil alle norske menigheter som døper, ønske å gi undervisning om innholdet i den kristne tro.

Det kan være gode grunner til å vente med dåp til man er sikker på at konvertitten har forstått farene man utsettes for ved å ta dette steget, og teologien det innebærer. I enkelte sammenhenger vil man også vente med dåp til konvertittens familie (eventuelt familieoverhode) har gitt sitt samtykke.

På den annen side: I Det nye testamente knyttes dåpen til omvendelsen. Dåp bør derfor ikke uten særskilte grunner utsettes for lenge. Å bli møtt med mistenksomhet eller at det stilles uoppnåelige krav til kunnskap, refleksjon og erfaring, kan svekke håpet om å bli del av den kristne kirke. Alle som søker kristen tro og dåp fortjener å bli tatt på alvor.

For de fleste konvertitter er dåp uansett et stort steg og viktig uttrykk for ny tro. I noen tilfeller kan det likevel være at dåp gjennomføres i håp om å få opphold. Likevel vil både tidlig og sen dåp stå trygt når den knyttes til god trosopplæring og kristen dannelse.

I og med at vi som kristne har ulike dåpssyn, er det vanskelig å gi tydelige råd om tidspunkt for dåp i et felleskristent dokument som dette. I stedet vil vi oppfordre til bevisstgjøring og refleksjon for de ledere, prester, pastorer og enkeltkristne som skal gå sammen med dem som er i konverteringsprosesser.

2.2.2

Opphold og dåp

Uansett dåpssyn er vi enige om at dåpen ikke er det eneste som skal til for å bli frelst. Den kommer alltid som en del av en helhetlig prosess. Søknad om asylopphold kan dermed ikke vurderes på grunnlag av dåpen alene, men like mye på den bekjennelse som konvertitten kan avlegge overfor menigheten og offentlige myndigheter. Det er den samlede kunnskap, kjennskap, erfaring og trospraksis som har vist seg over en lenger periode, og blitt bevitnet av menighetens ledere, som kan danne grunnlag for opphold. I denne trospraksis inngår selvsagt dåp, men også aktiv deltakelse i menighetens liv og fellesskap, i hverdag og høytid.

Som utenforstående kan en ofte få en opplevelse av at myndighetene forenkler vurderingen av hvorvidt vi har å gjøre med en oppriktig konvertitt eller ikke. Som kristne har vi behov for å understreke at en troverdighetsvurdering ikke kan gjøres ut fra en enkel sjekkliste. Her trengs kjennskap til vedkommende over tid. Og de menighetsmedlemmene som har gått sammen med konvertittene over en periode, vil derfor være de som har best kompetanse til å vurdere troverdighet. Dette er imidlertid et perspektiv som det dessverre ofte har vært vanskelig å få forståelse for hos asylmyndighetene.

2.2.3

Forståelse for kristen tro

Som tidligere nevnt er ingen veier til tro lik. Dette oppleves forskjellig alt etter personlighet, og kulturell og religiøs bakgrunn. Men det vil alltid være en vei; en vandring. Noen opplever konverteringen som et tydelig valg og oppbrudd fra én tro til en annen: Det skapes umiddelbare og markante endringer i livsførsel. For andre er det en gradvis overgang: Overbevisningen om den kristne tros sannhet blir klarere, samtidig som man gradvis slipper deler av den virkelighetsforståelsen man levde i før. Kristen praksis vil tilta, som bønn, menighetsliv og deltakelse i diakonalt arbeid. Samtidig bærer konvertitten med seg sin egen bakgrunn, historie og kultur inn i den nye tro. Den nye troen kan derfor framstå som annerledes enn det vi er vant med som norske kristne. Hver enkelt blir slik på sett og vis «sine egne kristne».

Som kristen kirke bør vi derfor være forsiktige med å være for mistenksomme og kritiske i møte med for eksempel en muslim som søker Jesus, men som framstår annerledes enn det vi forventer. Vi har ikke mulighet til å avgi noen fullstendig objektiv vurdering av en annens tro. Troen handler først og fremst om en relasjon til Gud, en relasjon vi ikke kan ha full innsikt i. Vår oppgave er å møte alle søkende med tillit og tålmodighet, undervisning og veiledning.

2.3

Bekvemmelighetskonvertitter

Mange som søker opphold i Norge på grunnlag av konversjon, blir avvist av norske myndigheter fordi de hevdes å være «bekvemmelighetskonvertitter». Det er liten tvil om at det finnes tilfeller der dåp søkes fordi en ønsker å få opphold i Norge på grunnlag av konversjon. Faren for at vi som kristen kirke kan bli lurt er dermed tilstede. Samtidig vil vi hevde at en bevisst og reflektert holdning fra vår side til dåp, undervisning og oppfølging av søkende, vil bidra til å oppdage eventuelle bekvemmelighetskonvertitter.

Det er ved dåpen at en konvertitt blir del av det aktuelle kirkesamfunn. Fra et indrekirkelig perspektiv blir dåpen dermed et «tegn» på at troen er oppriktig og konverteringen reell, så langt en kan se. Norske myndigheter vil imidlertid ikke nødvendigvis godta dåp som bevis på at konverteringen er reell.

Samtidig vet vi at muslimer verden over søker Jesus og den kristne tro. Mange blir kristne på tross av at de risikerer sterk motstand, og ikke har håp om opphold i Vesten. Mange konverterer etter at de har fått opphold i et vestlig land. Samtidig forteller mange at deres søken til kristen tro begynte allerede i opprinnelseslandet. Felles for dem alle er at dåpen er et tydelig tegn overfor andre muslimer at man virkelig har forlatt islam. Dåpen kan dermed være inngangen til forfølgelse. Dette bør vi kjenne til når vi forbereder til et liv etter dåp.

Neste del

Del 3: Menigheten i møte med konvertitter