2.1
Sentrale trekk ved kristen tro
2.1.1
En relasjon
Å tro på Bibelens Gud er dypest sett å få en personlig relasjon til den treenige Gud. Bibelen bruker ulike begreper om denne relasjonen, blant annet Gud som Far (1. Joh 3,1), Jesus som brudgom (Ef 5,32), bror (Joh 20,17) og Herre (1. Pet 3,15), og Den Hellige Ånd som tar bolig i oss (Ef 5,4). I dette forholdet oppleves Jesus som levende, ekte og personlig. Joh 17,3 uttrykker det slik: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.»
- Vektleggingen av den personlige relasjon til Gud kan være forskjellig i de ulike kristne kirker. I kristen, vestlig tradisjon er det et sterkt fokus på det personlige ved troen. For en vestlig kristen kan for eksempel trosuttrykket i de historiske østkirkene se ut til å være preget av en mer kollektiv tenkning om tro. I kulturer hvor felleskapstanken er framtredende, kan det få konsekvenser i mer kollektive konverteringer (se også Apg. 16,30-33).
2.1.2
En kunnskapsside
Denne relasjonelle troen bygger på bestemte trossannheter: En konvertitt tror at Bibelens budskap om veien til frelse er sann, og eneste vei til Gud.
Imidlertid kan kristne vektlegge trosinnholdet ulikt og være uenige om enkelte lærepunkter. I et slikt felleskristent notat vil vi minne om at en konvertitts oppriktighet ikke bør avgjøres på det vi ser ulikt på.
Vi står sammen om de sentrale læresannhetene som kommer til uttrykk i den Nikenske og Apostoliske trosbekjennelse, og som en oppriktig konvertitt vil kunne slutte seg til:
- Vi tror på én Gud - i tre personer.
- Vi tror at Gud Fader er skaper av alt, synlig som usynlig. Han er evig og er allmektig.
- Vi tror at Jesus Kristus er vår Herre. Fra evighet av har han vært Guds enbårne Sønn. Han er sann Gud fra evighet, og ikke skapt. På grunn av sin inkarnasjon er han fullt og helt sant menneske: For to tusen år siden kom han til vår jord og ble født som menneske. Jesus er dermed Gud og menneske i ett. For vår frelses skyld tok han alle menneskers synd på seg, og ble gjort til synd for oss. Ved sin korsdød beseiret han synden, døden og det onde. Men idet han selv var uten synd, overvant han døden, sto opp fra de døde, og fòr opp til himmelen. Nå sitter han ved Guds høyre hånd i himmelen, og går i forbønn for sin kirke. En dag vil han komme igjen for å dømme levende og døde og opprette et evig rike.
- Vi tror på Den Hellige Ånd som er like evig og gudommelig som Faderen og Sønnen. Den Hellige Ånd arbeider i den kristne kirke på jord for å danne et folk for Gud. I kirken gis Jesu frelsesverk til tilgivelse for synd. Ånden tar bolig i de som tror, og gjennom dem virker Han et hellig liv og vitnesbyrd om Gud. En dag vil de døde i troen på Jesus Kristus reises opp igjen, og få del i det evige liv på den nye himmel og den nye jord.
En konvertitt har ikke nødvendigvis fått full innsikt i hva disse læresetningene innebærer, men trosbekjennelsene oppsummerer vår felleskristne tro som vi ønsker å undervise konvertitter om.
2.1.3
En erfaringsdimensjon
En relasjon er konkret og virkelig. Troen har dermed også en erfaringsdimensjon. Ulike kirkesamfunn vektlegger dette ulikt og kan ha ulikt språk for hva dette handler om:
- Erfaringen av Guds direkte tiltale gjennom Bibelen og forkynnelse av Guds Ord.
- Erfaringen av Guds nærvær i hverdagen, i stillhet og bønn, gjennom lovsang, liturgiske elementer og fellesskap.
- Erfaringen av levende Gudsliv gjennom relasjoner til andre troende, og vitnesbyrd fra disse om Guds gjerning i deres liv.
- Erfaringen av Den Hellige Ånds forvandlende kraft i eget liv.
- Erfaringen av konkrete bønnesvar og hjelp.
- Erfaringen av drømmer, helbredelse, tegn og under.
2.1.4
En trospraksis
Den personlige relasjon til Gud, tilslutning til bibelske kjernesannheter og erfaringen med Gud, får praktiske konsekvenser i livet. Den som konverterer, lever jo dette nye livet sammen med Ham. Selv om forståelsen og vektleggingen av kristen trospraksis kan være ulik, vil likevel noen sentrale element være bærende:
- En troende blir en del av den kristne kirke. Det innebærer å jevnlig søke fellesskap med andre troende til bønn, lovprisning og deling av Guds Ord.
- For en konvertitt vil det være avgjørende å forstå og bli kjent med Bibelens innhold. Gud har åpenbart seg i historien, og denne frelseshistorien finner vi i Skriften. Det er framfor alt gjennom Bibelens budskap vi kan lære Gud å kjenne.
- Å be til Gud, alene og i fellesskap, blir naturlig del av en ny trospraksis. I bønnen «Vår Far»/«Fader Vår» lærer Kristus den troende å henvende seg til Gud, og hva som er hovedsaken og formålet i all kristen bønn.
- Den som blir kristen, vil la seg døpe.
- De fleste kirkesamfunn vektlegger viktigheten av å gå jevnlig til nattverd. Som disippel vil en kristen leve i etterfølgelse av Jesus Kristus som Herre i sitt liv. En kristen ønsker derfor å virkeliggjøre Guds vilje med livet, til et forandret liv i lydighet mot Bibelens Gud. Dette kommer ikke minst til uttrykk i de ti bud, det doble kjærlighetsbudet og Bergprekenens undervisning.
- Kristendom er i sin natur oppsøkende og inviterende. Misjonsbefalingen (Matt 28,18-20) gir troende et klart oppdrag om å dele budskapet om Jesu død og oppstandelse til alle. Sammen med fellesskapet vil en derfor vitne om det kjennskap en selv har fått med Gud. Og man vil gjøre det gode overfor andre, særlig i møte med de mest trengende. Gjennom ord, gjerning og forbønn formidles at «Guds rike» er kommet nær, og hva dette riket innebærer. For konvertitter med muslimsk bakgrunn kan dette være ekstra krevende fordi de risikerer sterke sanksjoner fra sine tidligere medtroende. Å være stille med troen vil likevel være vanskelig. De gode nyhetene må deles med andre.